I have nothing to say - and i am saying it !

20.02.2018

Av Knut Føleide: Gode tekster er dessverre sjelden kost. Altfor mange tekster er fargeløse, upersonlige, intetsigende, fantasiløse, uforståelige eller rett og slett dørgende kjedelige.

Det er et fordømt faktum at vi eksponeres for mellom 3 og 5000 reklame og PR budskap  pr dag. Fra vi står opp, ser på frokost TV, leser morgenavisen, setter oss i bilen og skrur på favorittkanalen, reklameboardsene på veien til jobben, til man slår på pcèn og sveiper innom VG.no eller Dagbladet.

Gjennom dagen svinger vi innom utallige sider med mer eller mindre faglig jobbrelevans, og på vei hjem stikker vi innom superen for å handle, bare for å bli bombardert av enda flere budskap. Vel hjemme slenger vi oss ned i godstolen for å bla gjennom siste utgave av Newsweek eller Time, Donald Duck eller Se og Hør, magasiner eller ukeblader. Også de oversvømmet av PR artikler, produktplaseringer og tradisjonell reklame.

Så legger vi oss etter noen timer med kvalitetestid med familie eller venner, setter på radioen, sveiper innom facebook eller nettavisen som et siste farvel til verden før søvnen tar oss.

Jeg tør påstå at dagens verden er et evig rot av mangfoldige, intetsigende budskap, med liten konsistens og enda mindre relevans til den situasjonen mottakeren befinner seg i når man blir eksponert for dem. Forstyrrende kommunikasjon er den største fienden for alle som forsøker å spare tid. Å spare tid er jo det som står på agendaen for de fleste av oss, eller? Ved konstant å bryte inn og forstyrre oss i det vi holder på med, bommer avsenderen ikke bare på å selge oss produktet, eller selge inn budskapet. I tillegg oppnår de å kaste bort vår mest verdifulle ressurs - vår egen tid.

I det lange løp, og forutsatt at man fortsetter utviklingen i samme retning, med klasebombing av mer eller mindre tilsiktede budskap, der mer er bedre og oftere er mantraet, vil effekten forvitre, prisen bli for høy og virkningen forsvinne. 

Mitt råd er alltid å prøve å skrive manuset uten ett eneste adjektiv, først. Da vrir folk seg i stolen, det gjør vondt, de føler seg avkledd til skinnet, forvirret og utrygg. Ja, det er det som er meningen med det hele. Hva står man igjen med da? Er budskapet sterkt nok når det står der uten klær på? Er den innerste sjelen interessant nok? Har det to i seg til å trenge gjennom?

Prøv det. Det gjør vondt, men kan være nyttig.