Er det innovasjon eller iderunking på fremskrittets alter vi er vitne til ?

12.03.2018

Det er mye som tyder på at jakten på det meningsfulle blir ekstra viktig som en livbøye i et samfunn som higer etter raskere og raskere fremskritt. Hva vi arbeider med, hvilken forskjell vi kan gjøre, hvem vi omgir oss med, hva vi bruker tiden og pengene våre på, hvorfor vi står opp hver morgen og hva som egentlig gir oss glede og mening.

Mange sitter fast i en forestilling om at livet er behovsdrevet. Det er læreboka, og lærebøker er ofte utdaterte. Produktutviklere, vi forretningsutviklere, NTNU studenter og innovatører kan mistenkes for å se på mennesker som en flokk av individer som svømmer i problemer som må løses. Ser man på verden som helhet gjelder nok det fortsatt mange der ute. Og joda, Maslows behovspyramide gjelder til en viss grad enda. Det er bare det at for en overvekt av oss andre kan det se ut som at våre følte og innbilte primærbehov begynner der pyramiden slutter. Altså på toppen og ikke på bunn. Søken etter selvrealisering og annerkjennelse står der, de andre trinnene tar vi som en selvfølge.

Noen av oss fyller all sin tid på å forsøke å finne opp eller lage bedre produkter, introdusere en ny vare, ny teknologi, radikale og banebrytende nyvinninger, noe som ikke har eksistert før eller som vi ikke allerede er kjent med.

Færre har fokus på å tiby tjenester og ting som gir mer, eller en dypere mening for oss.

Det finnes selvfølgelig problemer der ute som må løses, jeg ser den. Men livet inneholder også så uendelig mange muligheter som kan gi mening for hver og en av oss. Eller, har vi så mange muligheter at vi blir paralysert? Gir flere nye ideer, flere valg og flere muligheter oss bare større problemer med å finne retning og mening ? Blir vi mer fustrerte? Jo, jeg tror det er en god ting å bli fustrert over muligheter man ikke greier å gripe. Det viser at man vil noe og har tæl. Men da er det også viktig å vite hvilke muligheter som gir mening for oss og utgjør en forskjell. Akkurat det blir vanskeligere å vanskeligere, om vi ikke har staket ut vår retning og tenkt over hva som gir oss mening og glede da.

Kanskje innovatørene skulle gjort det samme? Forandre retning og heller finne meningen med det hele?

Det er vel det vi som arbeidstakere, konsumenter, individer og familier streber etter, er det ikke? Meningen med det hele? Er det ikke oss innovatørene må begeistre om det skal bli noe heder og ære, å forhåpentligvis noen grunker i kassa? Eller er det viktigere å drive iderunking for ideen og fremskrittets skyld. Kanskje poenget med innovasjonsprosesser og nyskaping ikke er å generere flest mulig ideer, men mer å fokusere på hva som virkelig gir mening og kan gjøre en forskjell i så henseende.

Er det på tide å heller spørre seg hvorfor man skal løse problemet isteden for hvordan?

Alle spør om man er rik og hvordan man skal bli rikere, få anerkjenner det man har og hva man har oppnådd, at man unner andre godt uten å føle at man har mistet noe. Kanskje vi bør forandre fokus fra størst, - best - først og raskest til du - vi - oss og jeg ? Jeg tror det blir banebrytende innovasjoner, økende BNP, fantastiske bunnlinjer, varmere samfunn og lykkligere mennesker av slikt. Altså både i pose og sekk.